Tonje

Hei, jeg heter Tonje og har hatt bulimi i 6 år.

Først vil jeg fortelle dere litt om hvordan jeg tenkte den meste av tiden før jeg begynnte i terapi hos Frank. Jeg synes det er viktg, for at du som sliter med liknende problemer skal få en liten mulighet til gjennkjenning. Det at du selv tør tar ansvar for ditt liv, og stopper å legge skylden på omstendigheter i livet. Håper disse få linjene treffer i alle fall noen få, som har mot nok til og se seg selv som verdifull, og som er verd og gi en sjanse......

”Åh, har hun spiseforstyrrelser, nei så fælt”, tenker du nok og ser for deg de mest forferdelige ting som kan ha utløst det. Du tenker sikkert jeg har blitt misbrukt som barn, eller at foreldrene mine er alkoholikere. Jeg har sikkert gitt meg selv en spiseforstyrrelse for å få oppmerksomhet fra min nevrotiske mor, eller min overarbeidete far som aldri var hjemme. Jeg vet at du tenker det, jeg gjorde det selv før.

Med mindre du har hatt, eller har en spiseforstyrrelse selv da. Da kan du kanskje forstå, men bare kanskje, for alle spiseforstyrrede personer er forskjellige. Det er forresten fakta det er greit at du får klart for deg nå først som sist, at spiseforstyrrelser følger ingen mal. Og selv om du kjenner deg igjen, kan du bare la vær og komme her og si ”hei du, jeg vet akkurat hvordan du har det”, for det vet du ikke.

Jeg trodde jeg klarte dette helt fint, jeg trengte ikke noens trøst og ville heller aldri be om det. Det var egentlig ikke noe stort problem, sa jeg til meg selv. Det var jo ikke akkurat slik at jeg kuttet meg opp på armene eller bena for å føle meg tilfreds. Og jeg sa også til meg selv, at på samme måte gjør ikke det faktum at jeg spyr en gang etter et måltid meg til en bulimiker. Men det ble jo ikke med bare den ene gangen.....

Og da fant jeg på at for å få bulimi kreves det en viss styrke, en mestringsevne og en kreativitet utenom det vanlige. For meg var bulimien min beste venn...... og min største fiende. Jeg gjorde det til en kunst. Jeg brukte mat som våpen mot meg selv. Dette var min geniale måte å destruere meg selv på, og det var jo mindre synlig enn å kutte meg selv opp i småbiter, men jeg vil våge å påstå at det var vel så effektiv.

For smerten jeg kjenner er virkelig.... en rivende følelse i brystet som ikke vil gi slipp. Den er alltid der. Jeg vet det vel innerst inne, at det er lengselen etter nærhet som gjør meg syk. Selv om jeg er den som alltid trekker meg unna og har problemer med å være intim, er jeg som alle andre, en person som har behov for nærkontakt og kjærlighet. Jeg har alltid vært sånn. Jeg ønsket alltid at mamma skulle gi meg en klem, og at jeg kunne klemme tilbake,

fra hjertet, og ikke bare henge der slapp over skuldra hennes med armene dinglende ned som en livløs filledukke og utrykke falsk likegyldighet. Hvorfor kunne jeg ikke bare holde rundt henne? Hun trengte det nok hun også, å få en bekreftelse på at jeg vet at hun elsker meg. En ekte, varm, ubetinget morskjærlighet. For en herlig ting, ikke sant?

Tonje
Hudpleier